Norsk filmhistorie under 2. verdenskrig

Vi har fått i oppgave å skrive et blogginnlegg om norsk filmhistorie fra begynnelsen til den dag i dag. Jeg har valgt å skrive om norsk filmhistorie under 2. verdenskrig og hvordan det var da. I april 1940 tok Tyskland kontroll over Norge og da ble det bestemt at filmproduksjonen skulle økes. Under de fem årene okkupasjonen varte var det 600 langfilmer som fikk premiere, og halvparten av disse langfilmene ble laget i Tyskland.Januar 1941 ble Leif Sinding (som var en nordmann) direktør for nyopprettede Statens Filmdirektorat som var en del av kultur og folkeopplysningsdepartementet. Han flyttet all spillefilmproduksjon til de private produksjonsselskapene i 1941 som førte til at filmdirektoratet reduserte antall produksjonsselskaper. 30. april 1941 ble en "Forordning om kinematografbilder" vedtatt, noe som ga States Filmdirektorat full kontroll over kinodrift, distribusjon, og produksjon. Norsk Film AS ble preget av store forandringer i 1941. All spillefilmproduksjon ble fra da av overført til de private produksjonsselskapene, og Norsk Film måtte under resten av okkupasjonstiden produsere korte ukerevyer (varte i ca. 10 min), kulturfilmer og andre propagandafilmer for okkupasjonsmakten.Det var et sterkt ønske fra NS-hold om å endre den norske filmbransjen. Den politiske kontrollen ble skjerpet og Norge fikk det første forsøket på en sterk statlig styring av filmpolitikken. Store deler av finansieringsmulighetene og et økonomisk overskudd  dannet grunnlaget for etterkrigstidens statlige engasjement i den norske filmproduksjonen. Fra høsten i 1943 var ikke interessen for norske filmer stor, og i de siste månedene under krigen hadde ingen norske spillefilmer premiere. Ukerevyene fortsatte  fremvisninger på kino, men det var nyhetsfilmene som skulle prege den norske  filmproduksjonen. Nyhetsfilmene ble vist fram til 1963, men interessen for filmene ble mindre på grunn av fjernsynet. Etterkrigsfilmene handlet ikke bare om motstandsarbeid og krigen. Tancred Ibsen mente at Norge trengte en "crazy-komedie" etter krigens tunge år, men denne sjangeren var ikke så populær blant publikum med en gang. Staten begynte å engasjere seg i norsk film i 1948 etter stortingsproposisjonen "Om ymse filmtiltak". States filmsentral var i lyset fra høsten i 1948 med utleie av fil til skolen og frivillige organisasjoner. I tillegg ga staten Norsk Film AS økonomisk støtte ved å være aksjeeier. Filmavisen ble også overført til Norsk Film AS.

 

Ett bilde sier mer enn tusen ord

Dette bildet er tatt av Tommy Ellingsen. Det er tatt ved Sundvollen hotell i forbindelse med terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. På bildet ser du Jens Stoltenberg som sørger, men samtidig trøster Eskil Pedersen (AUF-leder). Bildet viser et sterkt uttrykk av Jens Stoltenberg, og siden bildet er i svart-hvit blir kontrastene og utrykket sterkere. Man ser lettere utrykket til Stoltenberg også, siden det stikker seg fram blant svartnyansen rundt han. Bildet er tatt i «det gylne snitt» noe som gjør at vi fokuserer på Stoltenberg og Pedersen ved første øyekast.

Bildet viser folk som er triste og sørgende over det grusomme terrorangrepet som skjedde på Utøya 22. juli, men også at det gjorde oss sterkere og at vi står mer sammen. Det ble også kåret til «Årets bilde», fordi bildet symboliserer en så sterk hendelse.

Dette bilde er tatt i halvtotal, siden vi ikke ser hele omgivelsen og hvor de befinner seg. Siden det er redigert slik at det er svart-hvit istedenfor farger blir det mer dybde i bildet. Pluss at det er fokus på Stoltenberg og Pedersen, mens det er mer bløtfokus på menneskene rundt og bak dem. Dette er virkemidler som gjør at vi lettere fokuserer på dem først og ikke det rundt dem.

Bildet ble tatt for å symbolisere dagen hvor denne hendelsen skjedde, og hvordan folket taklet det. Dette er et veldig bra bilde, og fotografen fikk virkelig tatt bildet i den riktige stunden. Det som gjør bildet veldig sterkt for meg er at det ikke er et «iscenesatt» bilde, men er bilde som faktisk gir Stoltenbergs fulle og virkelige utrykk og reaksjon for akkurat det øyeblikket. Jeg liker også at det er tatt i «det gylne snitt», og er halvtotalt og til slutt; er svart-hvit. Det er fordi det gir en større betydning for meg, enn om det hadde vært i farger og et heltotal bilde uten «det gylne snitt». Man får ikke like mye dybde i bilde og heller ikke like mange følelser. Jeg forbinder dette bilde med sorg, smerte, død, og ikke minst; styrke. Og om man vet bakgrunnen for dette bildet (noe jeg tror de fleste gjør) kan man skjønne hva det symboliserer.